Voksenliv og alderdom

Mentalitet, Personlig

Her en dag satt jeg og så på leiligheter på Finn.no. Jeg drømte meg bort i mye fint interiør, det er noe av det beste jeg vet. Det er så fascinerende å tenke på hvordan omgivelsene påvirker oss, hvordan ulike bosted får oss til å føle ulikt.

Noen ganger føler jeg meg eldre enn det livssituasjonen min tillater meg å være, om det gir mening? Jeg er klar for “voksenlivet”, men det har jeg egentlig vært lenge. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på hva jeg tror vil se tilbake på når jeg blir gammel. Hva er egentlig viktig? Hva husker man av livet man har levd?

DSC_0009 (2)Jeg ønsker å se tilbake og føle jeg har tatt vare på meg selv. Jeg ønsker at helsen min er god gjennom hele livet, at jeg spiser sunt og trener regelmessig. Jeg vil ta vare på den mentale helsen min, uttrykke følelser og gjøre det som er godt for meg.

Jeg ønsker å se tilbake og se at jeg har vært snill, tatt vare på dem rundt meg, lyttet og spredd glede. Hva er livet uten mennesker rundt seg? Gode relasjoner betyr så mye, og godhet kommer ofte tilbake til en selv.

DSC_0023 (2).JPGJeg ønsker å se tilbake og føle at jeg har opplevd verden. Å reise er noe jeg virkelig setter pris på og jeg håper jeg får mange muligheter til det.

Jeg ønsker å se tilbake og tenke at jeg har grepet mulighetene jeg er gitt. Flaks har jeg lært at er forberedelse som møter mulighet. Jeg ville tørre å ta sjanser for å oppleve og erfare, både når det kommer til karrière og privatliv.

 

Best i hele verden

Følelser, Personlig

DSC_0004 (2).JPG
Jeg setter så stor pris gode samtaler. Dere vet sånne samtaler som stimulerer hodet og gir ny innsikt? For meg er det superviktig. Som oftest er det folk rundt meg jeg går til om jeg trenger litt inspirasjon i livet.

DSC_0055 (2)
Det er et par mennesker i livet mitt som jeg har de aller beste samtalene med. I går fikk jeg noen timer med bestekompisen min igjen. Vi har kjent hverandre i to år snart og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri hadde vært den jeg er i dag uten han. Vi har vokst så mye sammen.

DSC_0060 (5).JPGFremdeles føler jeg meg selvfølgelig ikke voksen, gjør man noen gang det? Jeg har stor tro på at man egentlig aldri føler seg slik man så på voksne som barn. Å være voksen betyr jo ikke at man ikke at man aldri er usikker eller aldri opplever noe som vondt. Å være voksen betyr bare at man bedre vet hvordan man skal takle nedturer, før man kommer seg videre.

Jeg vil ha barn

Hverdag, Personlig

Idag hadde jeg alarmen på 05.35, men våknet 05.00. Planen var at jeg skulle ta bilder av soloppgangen. Det ble ganske vanskelig, for det var ingen soloppgang. Det var så tåkete at alle fjellene vi så i går, var borte idag.

Jeg skulle gjerne sovet videre, men det er ikke alltid så lett når man først er våken. Noen ganger når jeg synes det er slitsomt å ha sovet lite, tenker jeg på dem som har småbarn som forstyrrer nattesøvnen. Da kan man vel begynne å snakke om lite søvn.

DSC_0006 (3).JPG
Jeg kan ikke huske sist jeg dusjet uten musikk. Her er mitt forsøk på å øke volumet fra høyttaleren på mobilen. Det fungerte ganske bra.

DSC_0011 (2)
Gjengen i farta! Oppgavene vi har som studenter er å registrere folk, registrere etterutdanningpoeng, informere og ellers hjelpe til der det trengs. I mellom slaga får vi se foredrag om det passer seg.

DSC_0022 (3)
Hotellet vi bor på er Scandic Seilet. De vant i 2017 pris for landets beste frokost, og jeg skjønner hvorfor. Vi får også servering så og si hele dagen.

DSC_0027 (2)
Fine Siril som skal ha baby ❤ Blir helt ærlig verpesjuk av å henge med henne. Jeg vil så gjerne ha barn en dag! En dag om noen år forsåvidt, he he.

Videre i kveld skal jeg bare slappe av på hotellet. Ha en god fredag!

Gratulerer med dagen, pappa.

Personlig

Kjære pappa.

Da du var bare litt eldre enn meg, begynte du å bygge hytta vår. Det er jeg veldig takknemlig for. Det er et av de fineste stedene jeg vet om. Jeg er sikker på at du hadde familielivet i baktankene fra første hammerslag. Antagelig før det også, hva vet vel jeg om hva som måtte gjøres før du begynte å snekre. I mine øyne er du den fødte familiefar, og jeg er kjempeglad for at du er faren min.

Gjennom hele oppveksten min er jeg sikker på du alltid har villet det beste for meg, selv om jeg ikke alltid har skjønt det der og da. Å være forelder er handler om å veilede en annen gjennom egne erfaringer. Men uansett hva vi går igjennom, har aldri jeg levd ditt liv og du har aldri levd mitt. Vi er kun subjekt i eget liv og det er ikke alltid lett å vite hva som er best for en annen, i alle fall ikke et barn. I tillegg lever vi en tid med stor endring i generasjoner, min tid vil aldri være som din.

Når det nå begynner å nærme seg at jeg skal stifte egen familie, ser jeg på deg som et forbilde uansett. Uten mennesker rundt oss, er vi ingen ting. Uten deg, hadde jeg aldri vært meg. Å få ha opplevd å ha en forelder som gjør alt for familien sin (egentlig to, men mamma det handler ikke om deg nå) er veldig fint.

Nå er du femti, og helt ærlig synes jeg du er ung. Kanskje fordi jeg på en måte ser på oss begge som voksne mennesker, på forskjellige stadier i livet. Over dobbelt så lenge som meg har du levd. Jeg vet jeg kan komme til deg å spørre om råd uansett hva det måtte være. Du tar alltid så godt vare på familien din, jeg er her for å ta vare på deg de neste femti.

 

 

Sykdom, sokker og takknemlighet.

Personlig

Da jeg var 16 år, befant jeg meg plutselig i en livssituasjon jeg tidligere ikke var kjent med. I fem måneder lå jeg mer eller mindre rett ut. Situasjonen var tøff, og det var også vanskelig for venner å forstå. Dette var ikke et valg og jeg var ikke lat. Det var ikke deilig å være hjemme fra skolen og “bare slappe av”. Store deler av dagen sov jeg ikke heller. Jeg bare lå der våken, bevisst og tappet for energi.

Ikke noe helsepersonell kunne fortelle hva som var årsaken til at kroppen min streika. Den ene sykdommen etter den andre ble utelukket. Uten blodprøveverdier som ga konkrete svar, var det ikke det mye de kunne hjelpe med. Personlig tror jeg alt bunnet i en virusinfeksjon og utmattelse, som jeg presset alt for langt uten hensyn til egen form og vilje.

Etterhvert var situasjonen slik at jeg ikke klarte å spise selv, og foreldre mine bestemte at vi skulle dra til legen. Mamma tok på meg sokkene med Hello Kitty på. “Hvem er 16 år og trenger hjelp til å ta på sokker?” tenkte jeg. (Nå tenker jeg hvem er 16 år og har sokker med Hello Kitty på? Please si det ikke bare var meg, vi vet alle hvor behagelige de var.) Jeg følte meg som en baby, jeg skulle ikke trenge hjelp til sånt. Så jeg lo, og jeg lo høyt. Etter litt forundring lo mamma med meg. For første gang på en stund lo vi begge to, i soverommet som hadde vært mørkt i Gud vet hvor lang tid. Det hele var så ironisk og unaturlig.

At jeg tenkte meg frisk kan jeg ikke si sikkert, men tankene mine spilte uten tvil en enorm rolle. Jeg hadde tidligere brukt energi på å være redd for hvor lenge sykdommen skulle vedvare. Kom jeg til å være kronisk syk for alltid? Var dette starten på en ME-diagnose? Det kom til et punkt hvor jeg bare bestemte jeg meg for at jeg skulle bli frisk. En vakker dag skulle jeg tilbake til et normalt energinivå. Jeg skulle ha det helt topp med meg selv også. Ikke faen om jeg gadd være sliten for alltid. Livskvaliteten min måtte bli bra og det var bare jeg som kunne fikse det.

Fokuset mitt flyttet jeg fra en mørk og usikker fremtid, til hva jeg kunne gjøre for å leve det livet jeg ønsket. Jeg lærte at jeg måtte stille meg selv bedre spørsmål. Da fikk jeg bedre svar. Hva kan jeg gjøre i dag som tar meg nærmere en brukbar fysisk form? Hva kan jeg gjøre for meg selv akkurat nå, som gir meg mer glede og energi? Det var en lang prosess med oppturer og nedturer, men målet om å bli frisk ga jeg aldri slipp på.

Jeg har underveis lært meg å være takknemlig for så ekstremt mye, både store og små ting. Trygghet, utdanning, relasjoner, helsa og evnen til å ta ansvar for egen livskvalitet, er noe av det jeg er mest takknemlig for. Vi bor i et land med vann i springen! Det er faktisk sabla fantastisk! Bare det å ha energi til å gå ut av senga er noe å prissette, om så bare bittelitt. Med nok å sette bittelitt pris på, blir summen en helhet å sette veldig stor pris på.

Mange ganger har jeg tenkt at livet ble revet fra meg , men det er feil. Dette ble en viktig del av livet. En del jeg aldri ville vært foruten. Erfaringene har gitt meg det perspektivet jeg har på livet nå, som gjør at jeg har det så bra idag. Jeg følte på hvordan det er å gå glipp av sitt eget liv. Ved å forandre mitt fokus, mine holdninger og mine verdier, kunne jeg innse hvor stor makt jeg har over eget liv. Ved å være “død, men levende” kunne jeg innse hvor mye jeg har å være glad for.

Selma.  

Takk, Ingrid.

Oppdateringer, Personlig

En dag nå i sommer, hadde jeg akkurat lest ferdig en bok. Den handlet om forfatterens liv, og gjorde inntrykk. Ikke fordi hun er blogger, men fordi hun har opplevd mye. Jeg tenkte på gleden jeg selv fikk av å skrive, og innså hvor mye jeg egentlig drømmer om å gi ut bok en dag. Senere den dagen, dro jeg inn til Oslo for en litt ubehagelig avtale. Det er ikke så nøye hva det var, men humøret mitt var ikke på topp da jeg gikk derfra. Jeg ville helst komme meg fort ut, sette meg på bussen, høre på musikk og se Oslo lyse opp av sola. Det slo meg ikke at jeg kunne komme til å møte på noen jeg kjenner.

Da jeg gikk ut, møtte jeg en jente jeg tidligere gikk i klasse med. Vi hadde hatt litt kontakt på skolen, og jeg husket henne som en veldig hyggelig og interessant person. Hun begynte å snakke med meg. Nå satset hun på musikk fortalte hun, og sa at livet er for kort til å ikke gjøre det man egentlig vil. Ja, tenkte jeg. Gjør jeg det jeg egentlig vil? “Vil jeg egentlig satse på å skrive, eller kanskje jeg egentlig skulle satset på dansen?” tenkte jeg. Vi pratet videre om ferieplaner, før jeg så en buss jeg kunne ta for å komme meg hjemover. Jeg var jo i så kjedelig humør, hun ville sikkert ikke snakke med meg allikevel. Vi klemte mens vi tok farvel og jeg løp mot bussen. Hun ropte etter meg «Jeg digger bloggen din forresten, den er skikkelig bra!»

Fader, bloggen hadde jeg nettopp slettet. Etter å ha lest en annens persons meget spesielle meninger på nett, hadde jeg fått et snev av angst. Hva hvis det jeg publiserte heller ikke ga noen form for mening for andre? Dessuten var jeg ikke hundre prosent fornøyd med alle innleggene eller med utseende på siden. Allikevel angret jeg på at jeg ikke hadde lagret noen av de fineste tekstene, som jeg var veldig fornøyd med. Da jeg sa det til pappa, ble han også litt trist for at alt nå var helt borte. Jeg tenkte på venner som sa jeg var rå, telefonsamtalen med mammas venninne som hadde sagt jeg var veldig reflektert og meldingene fra en tidligere klassekamerat som sa han var imponert. Det var jo så mange som hadde gitt meg mange veldig fine tilbakemeldinger på det jeg skrev, og nå var alt borte. Skulle jeg begynne igjen en dag, kanskje?

Jeg kom meg på bussen, og angret med en gang på at jeg hadde dratt så fort. Så flaut. Ikke hadde jeg dårlig tid. Det gikk uansett busser veldig ofte på denne tiden av dagen. Søren, at jeg bare hadde løpt. Fordi jeg var litt nedfor, hadde jeg bare antatt at hun ikke egentlig brydde seg så mye om meg. Så komplimenterte hun det jeg liker aller best å gjøre, som jeg nesten aldri snakker med noen om. Det føltes så bra. Jeg ble skikkelig rørt. Vi burde tatt en kaffe eller noe, vi hadde jo sikkert så mye å snakke om. «Dette, er omtrent det eneste jeg noen gang har angret sånn skikkelig på» tenkte jeg faktisk! Så lyst hadde jeg til å snakke mer med henne. Jeg hadde ikke noe behov for å prate om bloggen, men at hun likte den indikerte at vi sikkert hadde mye å prate om. Jeg tekstet henne og takket. Hun fortsatte å gi komplimenter og skrev at verden trenger mer av det som er ekte og ærlig. Takk, Ingrid. Jeg er helt enig. Akkurat ekte og ærlig er det jeg ønsker å være, og det trenger verden. Og, vi avtalte forresten å ta en kaffe noen uker frem i tid.

Så nå sitter jeg her, med ny motivasjon og ny tro. Takknemlig for at et annet menneske tok seg tid til å fortelle meg at noe jeg var en smule usikker på, var bra. Å skrive er jo faktisk noe av det jeg liker aller best. Jeg gjør det selvfølgelig i håp om at noen ikke bare vil lese det, men også får noe ut av det. Jeg vil inspirere, dele og påvirke. Det jeg selv leser og har lest, er noe av det som har påvirket meg, hjulpet meg og utviklet meg mest. Om jeg kan påvirke, hjelpe og utvikle noen bare halvparten så mye, hadde det betydd ekstremt mye for meg.

Jeg vil bruke denne bloggen til noe fint og trosse fordommene og de rosa bildene som ofte knyttes til ord som “blogg”. Det kommer bare an å hva som deles, tenker jeg. Så dette er starten (eller fortsettelsen, om du vil) på mitt ønske om å bidra med det som er ekte og ærlig.

Håper du vil lese og følge med meg.

Selma.